Jeg har opplevd det uvirkelige å få massivt hjerneslag (okt08), og har brukt ett år på å klare å lage noe nytt, og eget. Det første jeg måtte lage når jeg først klarte å koordinere fingrene og hodet mine såpass at det ble en liten tegning, var inntrykk fra slaget, fra den første, seilende, sigende,ubeskrivelige følelsen av at jeg ikke kunne snakke, at jeg var pinlig berørt over meg selv, til jeg forsto at det var noe galt,til jeg ikke lenger var bevisst. Legger ut etterhvert til jeg ikke har flere tegninger i slaghjernen min.
Forhåpentligvis dukker det etterhvert opp andre og gladere bilder. Jeg har blitt et mer positivt og bevisst menneske etter slaget (selv om intellektet har fått seg en alvorlig smell), og til tross for at jeg har fått diagnose (genfeil på blodet som medfører fare for gjentagelse), ser jeg lysere på tilværelsen enn før slaget. Noe som er fint.
blyant/blekk/photoshop 9x7cm
Effekten av slaget, som traff midt inni hjernen, begynte å komme på ettermiddagen 26 oktober 08, og jeg husker bare deler av ettermiddagen og kvelden. For eksempel husker jeg godt at jeg var vakt på croquis-gruppas stunt-utstilling i Varmbadet, men jeg husker ikke at jeg gikk hjem og var hjemme før Fie og jeg dro til Moss og utstillingstrening med hundene. Husker veldig godt at jeg ikke klarte å snakke med hundemenneskene i Moss. Men jeg forsto ikke, og trodde det var forbigående. Ikke en eneste gang tenkte jeg på hjerneslag. Trodde bare jeg var forferdelig sliten. Fie og jeg dro hjem i kveldsmørket og regnet, hun øvelseskjørte i trygg forvissning om at jeg ville være hennes årvåkne kjørelærer. Det oppsto en vanskelig og potensielt farlig situasjon på motorveien, fordi jeg ikke svarte på spørsmål, jeg KUNNE jo ikke svare, Fie mestret situasjonen ut fra sine forutsetninger fantastisk bra, men hun var selvsagt oppbrakt over meg. At jeg ikke forholdt meg. Men jeg var på vei inn i bevisstløsheten.
Blyant/blekk/photoshop 9x7cm
Når vi kom hjem trodde vi alle at jeg bare var utslitt, og i sjokk etter opplevelsen på E6, vi var enige om (jeg snakket litt igjen da)at jeg bare skulle gå i seng. Så husker jeg ikke noe før Fie kom hjem ettermiddagen etter og jeg halte meg ut i stua. Det der å være mor sitter hardt.. Så kom Eva hjem, og da var det igang. Lege, legevakt og sykehusinnleggelse.
Blyant/blekk/photoshop 9x7cm
Rart å oppleve at jeg ikke kunne snakke, Eva oversatte. Jeg var veldig bekymret over at legene skulle tro jeg var tomsete.
blyant/blekk/photoshop 9x7cm
Men til slutt gikk lyset mer og mer, og jeg brydde meg ikke.
blyant/blekk/photoshop 9x7,5cm
Pussig nok, selv om Eva hadde fortalt vakthavende på legevakta om symptomene, at jeg var skeiv i ansiktet og ikke snakket, at høyresiden var ubrukelig osv., måtte vi vente en hel time på Ski legevakt. Legen var visst litt stressa når vi kom inn og han forsto hva det var.
blyant/blekk/photoshop 9x7cm
Aker sykehus, Eva sier at vi ventet lenge der også, så det at slagpasienter skal raskt til behandling kan umulig være utbredt kunnskap blant ansatte i helsesektoren. Jeg var heldigvis ikke klar over dette heller, og ikke brydde jeg meg overhodet på det tidspunkt.
blyant/blekk/photoshop 7x9 cm
blyant/blekk/photoshop 9x7 cm
Jeg seilte ut og inn av virkeligheten og livet, fikk med meg at jeg lå på gangen, utrolig støyende, folk skrek og ropte, skrammel og bråk, men stort sett var det fredelig inni mitt eget hode. Jeg visste ikke hvor jeg var eller hvorfor, og brydde meg ikke.
blyant/blekk/photoshop 7,5x9 cm
Noe rart skjedde, en lege satte meg av god vilje, på en glutenfri diett. Problemet var at kjøkkenet ikke fulgte opp, og resultatet var at jeg ikke fikk mat. Jeg registrerte jo ikke dette selv, og Eva var ikke der rundt måltidene, så det tok lang tid før hun forsto. Men da tok hun affære, og jeg fikk mat. Jeg rakk å gå ned 10 kg på slagposten i løpet av 14 dager og enda et par kilo på rehaben. Til slutt fikk jeg intravenøs næring og væske, for i tilegg til å ikke få mat, fikk jeg og min romkompis besøk av noe som heter Noro-virus.
Dette gjorde besøk komplisert, alle som kom inn på rommet måtte utstyrets med rom-drakter, jeg husker jeg synes så synd på Fie. Men, det var vel meg det var mest synd på akkurat i den tiden forsåvidt.
blyant/blekk/photoshop 9x7,5cm
Den dagen jeg ble erklært smittefri ble jeg overført til Aker rehab. Jeg var da bevisst, hadde panikkangstanfall, svimlende høyt blodtrykk, og forsto ingenting. På rehaben fikk jeg eget stort, kaldt rom, beskjed om at det var mat om en halv time, og at noen kom for å følge meg til matsalen. Surrealistisk.
Et skritt nærmere utskrivelse, men forferdelig å være der. Jeg lengtet bare ut ut ut. Men det gikk jo ikke. Var prisgitt mennesker som jobbet på ytterst knappe marginer, og følte meg kastet ut i ytterste mørke i russisk krigskaserne og ensomheten. Var syk, sammen med alle andre pasienter som var like syke, og enda sykere. Men alene. Kunne ikke klare meg selv, kunne ikke gå mer enn noen skritt, kunne ikke vaske meg selv, kunne ingenting, ikke skrive ikke tegne, siklet... Slapp ut i slutten av november, til Cato-senteret og himmelen.
Et skritt nærmere utskrivelse, men forferdelig å være der. Jeg lengtet bare ut ut ut. Men det gikk jo ikke. Var prisgitt mennesker som jobbet på ytterst knappe marginer, og følte meg kastet ut i ytterste mørke i russisk krigskaserne og ensomheten. Var syk, sammen med alle andre pasienter som var like syke, og enda sykere. Men alene. Kunne ikke klare meg selv, kunne ikke gå mer enn noen skritt, kunne ikke vaske meg selv, kunne ingenting, ikke skrive ikke tegne, siklet... Slapp ut i slutten av november, til Cato-senteret og himmelen.
